Tønsberg til regjeringa: Oslofjordplanen er «en vennlig påminnelse» uten penger bak
Kommuneplanutvalget behandler 7. september høringssvaret på den nye tiltaksplanen for Oslofjorden – og et solkraftverk som bryter med kommunens ferske arealstrategi.
Kommuneplanutvalget i Tønsberg møtes i kommunestyresalen i rådhuset mandag 7. september klokka 17.45. To høringssvar og en orienteringssak står på sakslista.
«Dersom planen skal bli noe mer enn en vennlig påminnelse»
Klima- og miljødepartementet har sendt forslaget til helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord 2026–2030 på høring, med frist 15. oktober. Tønsberg støtter målene, men høringsuttalelsen kommunedirektøren innstiller på, er tydelig kritisk til virkemidlene.
Kjernen i kritikken er en spenning i planen selv: mange tiltak har kommunene som ansvarlig for gjennomføring, samtidig som planen slår fast at den ikke pålegger kommunene nye eller utvidede oppgaver utover gjeldende lover og forskrifter. «Dersom planen skal bli noe mer enn en vennlig påminnelse til kommunene om hvilke lover og forskrifter som gjelder, er det behov for et virkemiddelapparat som i større grad bidrar til at kommunen og andre aktører øker sin innsats», heter det i uttalelsen.
Kommunen ber om at den endelige planen gjør det klart hvordan tiltakene skal prioriteres og finansieres, slik at den fungerer som et styringsverktøy og ikke bare som en oversikt over ønskede tiltak og eksisterende regelverk. Tønsberg savner også at planen anerkjenner klimaendringene som en sentral påvirkningsfaktor – høyere sjøtemperatur, økt nedbør og økt tilførsel av organisk materiale fra land som gjør kystvannet mørkere.
Kloakk fra fritidsbåter og gjødsel over behovet
På avløpssiden ber kommunen om langsiktige og forutsigbare statlige finansieringsordninger, og peker på at nitrogenrensing innebærer store investeringer for kommunene og innbyggerne. Kommunen mener også at forbudet mot utslipp av sanitæravløp fra fritidsbåter i Oslofjorden håndheves mangelfullt.
Et av de mer utradisjonelle innspillene gjelder gjenvinning. Tønsberg mener ny renseteknologi bør legge til rette for at nitrogen og fosfor kan hentes ut og brukes som gjødsel i landbruket. Det ville redusere utslippene til fjorden, kutte utslipp fra den energiintensive produksjonen av kunstgjødsel og styrke matberedskapen på én gang.
På jordbruk skriver kommunen rett ut hva egen kontroll av gjødslingsplaner viser: gjødslingen ligger ofte høyere enn det avlingsnivået tilsier. Manglende kalking og lav pH forsterker problemet, fordi det både hemmer planteveksten, driver gjødselbruken opp og gir økte utslipp av lystgass. Kommunen mener innsatsen har vært for konsentrert om fosfor, mens det er nitrogen som betyr mest for Oslofjorden, og reiser spørsmålet om kravene til matkornkvalitet og høyt proteininnhold trekker i motsatt retning av målet om lavere nitrogenavrenning.
Ber staten oppdatere byggegrense-veilederen
Under innsatsområdet om å stanse nedbygging peker Tønsberg på ett tiltak som særlig virkningsfullt: mer aktiv bruk av byggegrenser langs sjø og vassdrag i kommunenes arealplaner. Kommunene har hatt muligheten siden dagens plan- og bygningslov ble vedtatt, men den er i liten grad fulgt opp med statlig veiledning. Vestfold fylkeskommune laget en veileder rundt 2014, og så vidt kommunen kjenner til finnes ikke noe tilsvarende i andre fylker.
Etter over ti års erfaring mener Tønsberg at veilederen er moden for oppdatering, og at en fornyet versjon burde gjelde hele Oslofjordregionen. Argumentet er praktisk: en mer entydig praksis vil gi færre dispensasjoner, lettere saksbehandling for tiltak som ikke er i strid med nasjonale interesser, og styrket legitimitet for byggeforbudet i 100-metersbeltet.
Planen åpner for å vurdere om dispensasjonsmyndigheten i strandsonen i noen tilfeller bør flyttes fra kommunen til statsforvalteren. Tønsberg tar ikke stilling til utfallet, men ser positivt på tiltak som gir mer kunnskap om dagens forvaltningspraksis.
Kommunen ber videre om forsikringsplikt for fritidsbåter i tillegg til registreringsplikt, for å gi bedre eiersporing og færre etterlatte båter, og om tydeligere tiltak for vaske- og pussestasjoner som samler opp bunnstoffrester. Den savner tiltak mot sigevann fra deponier, som inneholder miljøgifter som ikke renses, og mer forpliktende tiltak mot mikroplast fra veislitasje, kunstgressbaner, maling og syntetiske tekstiler.
Ett tiltak i planen retter seg direkte mot Tønsberg: Miljødirektoratet skal innen 2030 vurdere behovet for kunnskap om forurenset sjøbunn i Tønsberg havneområde. Kommunen ser svært positivt på det, men vil ha tiltaket konkretisert, framskyndet og gjort mer forpliktende – og minner om at det ble hentet inn kunnskap om samme tema allerede i 2017. Saken sluttbehandles i kommunestyret.
Solkraftverk i Oseberg-landskapet
Den andre høringssaken gjelder Rom solkraftverk i Slagendalen. Differ Energy AS har meldt inn et bakkemontert anlegg på om lag 115 dekar, med installert effekt rundt 12 MWp og en anslått årsproduksjon på 13,3 GWh. NVE sendte meldingen på høring 25. juni, med frist 1. oktober. Fordi anlegg over 10 MW behandles etter energiloven og ikke etter plan- og bygningsloven, er kommunen bare høringsinstans.
Området er skog omgitt av jordbrukslandskap, avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål i kommuneplanens arealdel og omfattet av hensynssone H570 for bevaring av kulturmiljø. I regional plan for bærekraftig arealpolitikk inngår det i det definerte kulturlandskapet «Oseberghaugen og Slagendalen», og arealet har vært vist som verdifullt helt siden kommuneplanens arealdel fra 1991.
Kommunen gjør NVE oppmerksom på noe som skjedde etter at meldingen ble skrevet: I april 2026 vedtok Tønsberg en ny arealstrategi som sier at fornybar energiproduksjon skal legges til områder med lite biologisk mangfold og naturverdier, «i hovedsak på grå arealer, tak- og veggflater der dette ikke kommer i konflikt med viktige kulturmiljøverdier».
Kommunedirektøren tar likevel ikke stilling til om stedet er egnet – det kommer først når konsesjonssøknaden med ferdige utredninger sendes på høring. Innspillene gjelder hva som må utredes. Den mest konkrete innvendingen gjelder skjermingen: utbyggeren planlegger en 15 meter bred vegetasjonsskjerm av eksisterende skog og en buffersone på fem meter. Men skogen i området blir 25–30 meter høy når den er utvokst, på grunn av høy bonitet, og sikkerhetssonen mot vindfall oppnås ikke uten 30–40 meters buffer. Kommunen vil vite hva buffersonen faktisk betyr, om skogen skal hogges i løpet av anleggets levetid på anslagsvis 30 år, og hvordan den skal skjøttes.
Kommunen ber også om at det utredes hvordan terrenginngrepene påvirker kvaliteten på den dyrkbare jorda – hele arealet er registrert som dyrkbart – og hvordan det kan føres tilbake til dyrkbar mark etterpå. I tillegg må det utredes om anlegget endrer områdets evne til å håndtere overvann, med særlig vekt på Vellebekken, som planområdet ligger i nedbørsfeltet til. Saken sluttbehandles i kommuneplanutvalget.
Snøen skal ikke lenger i Kanalen
Den tredje saken er en orientering om deponering av snø. Tønsberg dumpet i mange år overskuddssnø fra bysentrum i Kanalen. Fra vinteren 2021–22 er snøen i stedet kjørt til en grusbane ved Greveskogen idrettspark, litt under tre kilometer fra sentrum, og kommunen har søkt Statsforvalteren om å gjøre deponiet permanent.
Regnestykket er ikke opplagt. Det er beregnet 25 000 kubikkmeter overskuddssnø fra bysentrum per sesong, og utslippene fra transporten til Greveskogen er tre ganger så høye som ved dumping i Kanalen. Deponiet har til gjengjeld en kapasitet på 40 000 kubikkmeter, og Miljødirektoratets veileder er tydelig på at dumping i sjø fra tett befolkede eller høyt trafikkerte områder bare bør tillates der landdeponering er vanskelig. Med Oslofjordens miljøtilstand i bakhodet vurderer kommunedirektøren Greveskogen som den samlet sett mer bærekraftige løsningen.
Bortkjøring er ikke gratis. En tidligere sak har anslått at håndtering av snø på lekter, slik Oslo gjør, ville koste omtrent det dobbelte av dumping i Kanalen. Snørydding er samtidig ikke bare et framkommelighetsspørsmål: i den tette trehusbebyggelsen i sentrum har det betydning for brannsikkerheten.
Kommunedirektøren mener det foreløpig ikke er behov for egne snødeponier ved Revetal, Tolvsrød eller Sem, der behovet i større grad knytter seg til private parkeringsarealer. Ved framtidige arealplanprosesser bør aktører som produserer mye overskuddssnø – BaneNOR, Statens vegvesen og Vestfold fylkeskommune nevnes særskilt – kontaktes for å få arealbruken avklart. Går ikke søknaden om permanent deponi i Greveskogen gjennom, kommer saken tilbake til politikerne.
Utvalget behandler til slutt referatsaker, blant dem kommunens høringssvar til NOU 2026:4 Kjernekraft i Norge, og forespørsler.